Nina Granlund Sæther – en moderne tradisjonsbærer innen strikkedesign

Selv møllspiste og utslitte tekstiler og strikketøy vekker Ninas interesse. Hun blir ydmyk av alle timene med arbeid som hun vet ligger bak.

Nina Granlund Sæther har alltid vært glad i håndarbeid, enten det har vært å sy, brodere, veve eller strikke.
– De siste årene har det blitt mest strikking fordi jeg opplever at folk setter pris på mønstrene.  

Hun husker godt det første plagget hun strikket.

» Jeg er nok ikke så opptatt av å være trendy»

Nina Granlund Sæther, strikkedesigner.

– Jeg hadde ennå ikke fylt fem år. Mor strikket bleiebukser i ulike pastellfarger. I oppskriftboken var det bilde av en liten bamse i rillestrikk. En sånn ville jeg også lage. Så da måtte mor lære meg å strikke, forteller hun. Nina var veldig stolt da hun hadde strikket den første genseren. Da gikk hun i andre eller tredje klasse. 

– Hotpants fikk jeg ikke. Men så kom jeg over en oppskrift i Kvinner og Klær i 1970. Da strikket jeg en.  

Hun legger ikke skjul på at hun selvsagt har strikket noe som ble mislykket.

– Jeg har strikket og strikker mye som ikke ble eller blir akkurat slik jeg hadde tenkt, men de plaggene blir gjerne ufo’er eller uferdige objekter. Det gjør ikke lenger så vondt å rekke opp. Men ofte er det greit å strikke noe annet før man prøver igjen.

Hva inspirerer deg mest når du skal lage et nytt mønster?

–Jeg er veldig fascinert av gamle tekstiler og mønstre. Jeg leter blant filler på museene eller ser etter plagg på eldre fotografier eller i gamle mønsterhefter. Jeg følger også med på andre designere.

Nina formidler kulturhistorie og er fanebærer for norsk kvinnehistorie. Det er ikke så mange håndfaste bevis igjen på den feminine arven. Nina har jobbet seg gjennom fylke etter fylke for å lete frem teknikker og latt seg imponere – særlig i Telemark og i Agder.

Nina tilfører alltid noe moderne til det hun lager. Et eksempel er svigerfars velbrukte skistrømper fra 1950-tallet. De var laget da det var vanlig å bruke nikkers på tur. Nina laget oppskrift på lue og votter i det samme mønsteret. 

– Jeg er nok ikke så opptatt av å være trendy. 

Drømmer du om at noen vil finne igjen ditt design bakerst i et skap om femti år – og så får kanskje de lyst til å gjøre noe nytt ut av det?

– Ja, det ville være fint, sier Nina.

Hvorfor ble du strikkedesigner?

– Det var tilfeldig, selv om jeg er utdannet faglærer i forming. Lenge var jeg fotballmamma og håndballmamma, og det ble liten tid til strikking.

Da barna flyttet hjemmefra fikk hun mer tid. Så oppdaget hun at Cappelen Damm og Hobbyklubben utlyste en konkurranse om å lage håndarbeidsbok.

– Den konkurransen bestemte jeg meg for å vinne, og det gjorde jeg. Det var i 2010. Etter det har det gått slag i slag.

Kjøkkenbordet er den viktigste arbeidsplassen for å utvikle mønstre.

– Jeg sitter med Mac’en når jeg tegner ut en mønsterdetalj eller regner ut hvor mange ganger en rapport må gjentas.
Strikketøyet har hun med over alt – i stua foran TV´n eller i godstolen ved vinduet. Hun tar opp strikketøyet på toget også.

– Mine mønstre blir til litt etter litt. Først har jeg en idé som må bearbeides. Det beste er å bruke noe garn hun har liggende til å teste ut plagget.

– Jeg strikker litt, prøver meg frem, rekker opp. Jeg må kanskje finne et annet garn eller regne om. Da må jeg tilbake til datamaskinen igjen. Det er veldig sjelden at jeg først lager mønster og så strikker. Det er derfor jeg alltid strikker mine egne modeller ferdig før jeg involverer andre.

Hvor lang tid tar det å utvikle et mønster?

– Noen ganger går det ganske raskt, men siden jeg også strikker ferdig plagget selv tar det ofte mange uker, innrømmer hun. 50 timer på et mønster er minimum. Som regel jobber Nina med flere prosjekter samtidig. Akkurat nå har hun strikket ferdig en genser, bearbeider et sjal til bunad og jobber med et par nye votter.

Hvordan reagerer du når du ser noen i dine plagg?

– Det er veldig morsomt. For et år siden så jeg en dame i Bodø med «min» kofte på seg, og da måtte jeg hilse. Det ble en hyggelig samtale med en jeg aldri ville sagt et ord til ellers. På sosiale medier prøver jeg å kommentere alle bilder av mine design. Det blir satt stor pris på. 

Det hender at noen kjenner igjen Nina på gaten og vil snakke med henne om strikking. Det er hyggelig. 
– “Er ikke det hun strikkedama som skriver bøker” var det en som sa til meg rett før vi alle måtte holde oss hjemme.
Nina har opplevd at hun er en kuriositet på reiser.
– Folk har stimlet sammen rundt meg for å se hva jeg lager, og jeg har hatt «kurs» i strikking med to farger.

 Den aller søteste episoden opplevde hun da hun kjøpte strikketøyet til en dame i Peru.
– Det kunne verken hun, venninnene hennes eller mine reisefeller forstå. Det ble mye latter og god stemning.    

Nina forteller at hun var engstelig for at strikketeknikken skulle bli borte. Garnsalget falt dramatisk og unge jenter brydde seg ikke om strikking. Men så tok interessen seg opp.
– Det synes jeg jo er helt fantastisk, mener Nina. – Det er kult å kunne lage noe selv, i en tid hvor det meste etter hvert er digitalt eller maskinlaget.  Og det er en del av den grønne bølgen. Via Facebook og Instagram har vi funnet andre som er interessert i det samme, som ser det vi lager og gir entusiastiske heiarop. 

Noe nytt på gang…

Hun brygger på et nytt prosjekt, men teller på knappene i forhold til hvorvidt hun skal gå i gang. Strikkingen er forbehold kvelder og helger. 

– Fordi jeg har skrevet flere bøker blir jeg invitert til å holde mange foredrag. Det er veldig hyggelig, sier Nina.

Vi er inne i en tid hvor folk må holde seg hjemme. Har det fått deg til å tenke annerledes?

– Jeg er veldig glad for at jeg kan bruke tiden på håndarbeid, at jeg har en hage og at jeg kan få mosjon ved å kløyve ved. Jeg har ogs ting som skal repareres. Nina har alltid vært opptatt av å lage ting som er nyttige, og varige.
– Hvis mine design kan gi folk litt hverdagsglede er jeg glad for det.

Hun har ikke rukket å tenke over hva hun skal strikke i sommer. Det kan bli ullvotter eller en enkel jakke.
– Men det kan også være at jeg strikker en genser til min sønn, sier Nina.

Akkurat nå har hun brukt naturfarget ull i ulike nyanser. Det er tidløst.
– Og så er jeg utrolig fascinert av indigo, en plantefarge med en intens, nydelig blåfarge. Jeg har alltid elsket oransje, og nå finnes det mye fint å velge mellom.

Fakta: Nina Granlund Sæther (59)

Familie: Gift med Jan-Henrik. To voksne barn og en sprek mor som strikket mye tidligere.

Bakgrunn: Utdannet faglærer i forming fra Statens Lærerhøgskole i Forming Oslo. Kunsthistorie, tegning og estetiske fag fra Rogaland Distriktshøgskole. Ett år på husflidsskole. Har utgitt 12 bøker.

Bolig: Bor i Asker. Vokste opp i Heggedal.

Design, garn og strikkepinner: Tre kjappe spørsmål 

Beskriv ditt design med 3 ord: Mønsterrikt, norsk, klassisk.

Hvor stort garnlager har du?
– Ha, ha, ha. Aner ikke, men kan klare meg gjennom flere år i koronaisolasjon. Liker godt lammeullgarnet fra Hillesvåg ullvarefabrikk. Strikker med plantefarget garn fra den lille produsenten Lofoten wool. Jeg har vært innom Fru Kvist og kjøpt Isager Tweed. Det strikker jeg gjerne med igjen.

Hvor mange strikkepinner har du?
–  Jeg antar et par hundre til sammen. Har akkurat kjøpt meg nydelige skinnetuier til settpinnene.  Rundpinnene jeg bruker mest har jeg i en toalettmappe fra Marimekko. Resten har en egen skuff. Jeg foretrekker pinner fra KnitPro i karbon eller ChiaoGoo. Gode pinner er alfa og omega. 

Hvorfor begynte du å samle på sakser?
– Når man begynner å studere sakser finnes det utrolig mange fine – for eksempel formet som fugler. Interessen startet etter en tur til New York.